Jeg flytter...

I morgen er den store dagen.. jeg flytter....
hvær eneste celle i kroppen min stritter i mot,jeg kan nesten se hudcellene mine slåss. jeg vill ikke flytte, jeg kan se angsten å bitterheten stirre tilbake til meg når jeg ser mitt eget speilbilde..jeg føler både angsten å bitterheten spiser meg levende... jeg orker ikke flytte mer. men jeg vet jeg ikke kan bli værende her.
jeg er redd! redd for det ukjente der ute det nye det jeg ikke er vant till... jeg kommer til å savne folka her så utrolig mye.. i dag har vi hatt en så fin kveld vi har sunget å ledd.. men jeg har likevell hatt det vondt, pga morgendagen... i morgen blir allt anderledes. Jeg blir igjen helt alene....

10mnd

Nå har jeg som sagt vært på frua i 10 mnd...
det er tungt å ta farvell, det er mange jeg har blitt glad i her, både personale å pasienter...
men de siste dagene nå har jeg brukt på å observere å absorbere alle menskene rundt meg...
de får alle en plass i hjertet mitt.. spessielt mine 2primærkontakter K og C... dere vet hvem dere er.. jeg er veldig glad i dere...tirsdag drar jeg ut på landet å jeg gleder meg til å dra for å vente er selv pining... jeg hater å si hadet til folk...men jeg  håper det er ett sted i riktig rettning.. jeg vill starte livet mitt snart om 2år er jeg 30... jeg møter det nye stedet med friskt mot... å håper på det beste..

.....sånn var det....

Dette skrev jeg for 10mnd siden:
Jeg har aldri hatt så vondt på en så god måte, har aldri vært så redd men likevell så rolig.
Det er en utrolig deilig men alikevell skremmende følelse, men også en seier. Endelig er jeg klar til å dø!hadde aldri trodd jeg skulle klare å si det til meg selv uten å være livredd... men jeg er faktisk ikke redd.... helt ærlig..jeg er egentlig ganske fornøyd faktiskt endelig har jeg nådd målet mitt..jeg har brukt utrolig lang tid på å klare dette. Å nå er jeg i mål. jeg har aldri vært mer fornøyd med meg selv. Som sagt er jeg ikke redd for meg men jeg er litt bekymra for familien å vennene mine å sånn...
Men jeg tror de klarer seg det gjør vondt en stund... men de vill klare seg!!!

sånn er det ikke lenger.... nå har jeg vært 10mnd på vor frue hospital,jeg har vært psykiatrisk pasient i 9år..nå drar jeg til ett nytt sted hvor jeg skal være i ca 2år mens jeg venter på noe bra.. jeg vet jeg er på vei mot noe bra.(håper det ihvertfall)